I dag er det i hovedsak tre forskjellige typer film som dominerer markedet: fargenegativ, fargepositiv, og sort-hvitt negativ. Hver av disse filmtypene tilbyr unike fordeler og ulemper, samt et karakteristisk utseende. Det er viktig å merke seg at innenfor hver av disse hovedkategoriene finnes det et bredt utvalg av forskjellige emulsjoner, hver med sitt eget særegne utseende og egenskaper.

La oss utforske hvordan disse filmene presenterer seg rett etter fremkallingsprosessen.

Forskjellige typer film

Fargenegativ (Kodak Ektar 100)

Disse filmtypene viser seg å være svært forskjellige rett etter fremkalling. Både fargenegativ og sort-hvitt negativ krever en inverteringsprosess før et tydelig bilde vises.

Fargenegativ

Fargenegativ film er for øyeblikket den mest brukte typen film, prosessert gjennom den kjemiske C-41-prosessen. Denne typen film er lett tilgjengelig for fremkalling verden over i 135 & 120 formater. Imidlertid, for større formater som for eksempel 4x5 eller 8x10, kan det være mer utfordrende å finne laboratorier som tilbyr fremkalling. Fargenegativ film kjennetegnes ved sin oransje fargetone, som er et resultat av at filmen er et negativ. Dette betyr at fargene på filmen vises som deres komplementærfarger, hvor for eksempel gult vil fremstå som blått. Den oransje fargen fungerer som en maske og må filtreres ut under inverteringsprosessen. Det finnes to hovedmetoder for å invertere fargen: enten i et tradisjonelt fargemørkerom eller gjennom scanning, slik som vist i eksemplene nedenfor.

Flere grunner bidrar til fargenegativ films popularitet. Det er først og fremst lett tilgjengelig og enkelt å fremkalle. I tillegg er fargenegativ film svært allsidig. Den tåler godt både undereksponering og overeksponering, noe som gjør den tilgivende og brukervennlig for fotografen. En liten feil i eksponering kan ofte rettes opp i etterkant gjennom scanning og mørkerom, takket være filmens høye dynamiske omfang. Dette gjør den spesielt egnet for situasjoner med høy kontrast. Fargenegativ film er også designet for at fotografen skal kunne tolke og justere fargene og kontrasten i en scene, enten det er i scanning eller i et mørkerom, noe som gir stor fleksibilitet.

Fargepositiv film, også kjent som lysbildefilm, fremkalles ved hjelp av E6-kjemikalier. Å finne laboratorier som tilbyr E6-fremkalling kan være utfordrende, spesielt for større formater som 4x5 og 8x10. Dessverre er utvalget av tilgjengelige emulsjoner begrenset, men noen alternativer som Kodak Ektachrome, Fuji Provia, og Velvia er fortsatt tilgjengelige. Fargepositiv film er nettopp det – et positivt bilde rett etter fremkalling, hvor det du ser er det du får. I dagens praksis digitaliseres fargepositiv film først, før den printes. For mindre formater tilbyr projeksjon med en lysbildefremviser en alternativ visningsmetode.

Lysbildefilm er trolig den minst brukte typen blant de tre hovedkategoriene av film. Dette skyldes flere faktorer: utfordringene med å finne E6-fremkallingstjenester, et begrenset utvalg av filmtyper som vanligvis har en ISO-verdi på mellom 50-100, høyere kostnader for både kjøp og fremkalling, og et krav til større nøyaktighet fra fotografens side. Lysbildefilm, som er en positiv film, har et mindre dynamisk omfang sammenlignet med negativ film og gir mindre kontroll over fargene og kontrast etter digitalisering.

Med alle disse utfordringene, hvorfor velge å bruke lysbildefilm? Svaret ligger i dens unike evne til å gjengi farger og kontrast på en måte som er vanskelig å etterligne med andre medier. Fordi filmen ikke trenger å inverteres, blir også kornet mindre synlig. Ved korrekt eksponering under fotograferingen resulterer dette i et bilde som krever minimalt justering i etterbehandling.

Sort-hvit film har tradisjonelt vært den mest brukte typen film gjennom tidene. Denne typen film fremkalles gjennom en sort-hvitt prosess, som involverer fremkaller, stoppbad, og fiksering. I motsetning til andre fremkallingsprosesser omtalt i artikkelen, er sort-hvitt prosessen ikke standardisert. Dette betyr at hver emulsjonstype har sin ideelle fremkallingstid i en spesifikk fremkaller, og denne tiden kan variere med forskjellige fremkallere. Videre vil den ideelle fremkallingstiden for forskjellige emulsjoner også variere innenfor samme fremkaller.

Selv om dette kan virke komplisert, er sort-hvit film ofte det første man introduseres for når man begynner med analog fotografi. Dette skyldes at det er rimeligere, enklere å fremkalle hjemme, og man trenger ikke avansert utstyr for å oppnå profesjonelle resultater. Når sort-hvit film er fremkalt, fremstår den som et negativ som må inverteres, akkurat som fargenegativer. Imidlertid er sort-hvit film enklere å arbeide med, da man kun trenger å fokusere på kontrasten. Invertering kan utføres enten i et mørkerom eller gjennom scanning, som vist i eksemplene.

Så nå har vi tatt et lite dykk i hver type film sine egenskaper, så her er et eksempel på hvordan hver type film oppfører seg på akkurat samme scene med samme eksponering.